Når banken skulle flytte til nye lokaler, bestemte Wenche Eidem seg for å satse og utvide butikken på Størensenteret. Hun ville tilby kundene sine både klær og sko. Hun og ringte huseieren kanskje i overkant mange ganger, uten å få svar. Han var bortreist og hadde glemt telefonen sin hjemme.
- Da ringte jeg kona, og fikk bekreftet at det var greit sier en lattermild Wenche.
Indre driv
Wenche har en indre drivkraft som hun ikke helt vet hvor kommer fra.
- Kanskje har den gått i arv, for min mor sa alltid; det er bare å gjøre det, få det gjort. Eller kanskje det kommer av at jeg alltid har vært selvstendig? Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17 år, først til Torvikbukt på folkehøyskole, så til Trøndelag på KVT. Eller så er det bare fordi jeg ikke er så redd for å jobbe. Jeg har jobbet et par plasser, og i en periode kjørte jeg for eksempel varebil for lastebilsentralen. Der kjørte jeg brød og andre godsaker for Goman. Jeg hadde leveringer til blant annet City Syd, og var ei av få damer i Trondhjem som kjørte varebil.
Unntaket som bekrefter regelen er kanskje karrieredebuten til Wenche. Da hun og ei venninne fordrev sommerdagene på Sekken, ei øy utenfor Molde. De skulle plukke bringebær, men hun kan ikke huske å ha plukka ei eneste bær.
- Vi bare var der, humrer Wenche.
Livet skjer
Wenche er halvt romsdaling og halvt trønder, og ofte når folk slår seg til ro på et sted de egentlig ikke har så mye tilknytning til, følger det ofte med en logisk forklaring. For henne var det familien.
- Da jeg flyttet hit, jobbet jeg ikke hver dag, fordi jeg ville være hjemme med ungene. Jeg vokste opp slik med mor mi. Så jeg ville legge til rette for at jeg også kunne ha det slik med mine unger. Akkurat da jobbet jeg på Pål og Pia, som passet veldig godt for å få kabalen til å gå opp.
I 1998 landet Wenche på Prestteigen med sine to sko. Muligheten kom da Skoloftet skulle legge ned.
- Jeg tenkte at dette var noe jeg ville prøve. Det er jo ingen mellomting med meg, så da gikk jeg inn med hud og hår. Jeg er veldig glad for at det ble sånn, for det skulle vise seg at det ble full klaff og veldig riktig for meg.
- Samtidig som da jeg startet opp Vi To Sko, etablerte jeg Solloftet. I starten hadde vi poletter og manuell styring. Og med Skobutikk nede og Solloftet oppe, ble det naturlig nok mye renning i trappene. En gang glemte jeg faktisk en dame der, jeg vet at det gikk bra, så jeg kan fortelle om det nå, sier Wenche og ler.
- Hun trengte hjelp til å ha igjen lokket, jeg hjalp henne med det, satte inn tiden og vi avtalte at jeg skulle komme og hjelpe henne ut igjen også. I mellomtiden gikk jeg ned i skobutikken, dermed var hun glemt. Så kom støkket, alle har vel kjent på det støkket i kroppen når man plutselig husker noe man har glemt. Jeg sprang opp, der jeg hørte henne ligge og rope. Huffa meg, men jeg tror jeg ble tilgitt.
Familien har vært med hele veien.
- Jeg hadde mange jern i ilden, med en unge i hver hånd hadde vi bankmøter, innkjøpsmøter og det som måtte til for å drive butikk. Barna fikk på en måte sitt andre hjem her. Vi gjorde lekser sammen, spiste mat og noen ganger ble det også middagslur i butikken etter skolen. Vi koste oss, det gikk helt strålende. Ungene har vært med på alt, for oss ble det helt naturlig å gjøre det slik. Og jeg tror de har lært mye av det, å se arbeidsmoral i praksis. De har vokst opp og fått en forståelse og innblikk i hvordan det er å være mor og drive business selv.
Hvor ble tiden av?
- Nå er det over 26 år siden jeg startet opp. Jeg vet ikke hvor tiden har blitt av. Stadig utvikling og nye utfordringer gjør jobben fremdeles spennende. Når det skjer endringer i senteret og i markedet, må jeg hele tiden holde meg oppdatert og tenke nytt. Det er veldig givende for meg. Når jeg har holdt på så lenge så blir disse endringene veldig tydelige. For eksempel, i starten var alt i butikken sesongbasert, jeg ryddet bort og byttet ut varer i butikken som sesongene kom og gikk. Nå har jeg alt framme i butikken, jeg kan selge både tøfler og sandaler på samme dag.
Jeg har opplevd store forandringer her på senteret siden oppstarten, snart er det bare jeg som går igjen
Jeg er så glad i kundene mine
En ting som alltid har vært med meg, er å handle med hjertet. Kundene er alltid med meg i tankene når jeg gjør innkjøp til butikken. Da tenker jeg på Kåre og Anne, "denne hadde vært fin til Berit" eller "hvis jeg kjøper disse så vil kanskje Nils ha dem". Det gir meg en slik glede å se at andre blir glade, det er helt enormt.
Nesten bare gode minner
Jeg har storkosa meg med dette oppgjennom åra og stort sett vil jeg si at jeg ikke ville gjort noe annerledes.
- Men det er kanskje én ting jeg ikke kommer til å gjøre igjen: Posesalg. Det har jeg lært at kan lokke fram noe i folk, som ikke nødvendigvis er der ellers.
Støtte fra Spir
Spir har støttet både utviklingsprosjekt for Størensenteret og Prestteigenområdet, og vi har støttet Wenches utviklingsprosjekt for sin butikk.
- Jeg la merke til at det at det ikke er så farlig å forandre på ting og ta noen sjanser. I dette prosjektet har jeg fått støtte fra Spir, det gjorde at satsinga ikke ble så risikabel.
Om Spir og muligheten for støtte
Spir har tre hovedmål. Hvis du har prosjekter som underbygger disse punktene, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med oss.
- Økt utviklingsevne i næringsliv og kommunen.
- Sikre eksisterende og skape nye arbeidsplasser - til sammen 300 stk.
- Et mer robust næringsliv med en større spredning i næringsstruktur og økt lønnsomhet.
Tiltak som løfter utviklingsevnen skal prioriteres og være førende gjennom hele omstillingsplanen. I tillegg skal Spir understøtte annen aktivitet.
Veien videre
Responsen så langt har vært overveldende.
- Jeg vet ikke helt hvilke ord jeg skal bruke, den har vært super, mega! Jeg har fått gavedryss, fotpleie, sjokolade, blomster og flere hundre heiarop. Det er veldig mange som har hjulpet meg med dette og jeg ønsker å takke alle som har støttet og heiet meg fram. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen!